40 spørsmål om
å høre stemmer

Nei. Omtrent én av ti hører stemmer på et tidspunkt i livet, etter tap, under stress, eller uten noen klar grunn. Det er en menneskelig erfaring, og det finnes ikke noe bevis på at noe er uopprettelig galt med deg. Mange blir skremt av det, men de fleste lærer seg å leve med det.

Langt ifra. Bare i Nederland (18 millioner innbyggere) hører 300 000 mennesker stemmer akkurat nå (punktprevalens 1-2 %); de fleste snakker ikke om det. I filmen møter du fem mennesker som gjør det, og verden over finnes det nettverk av stemmehørere som hjelper hverandre i mer enn 40 land (Hearing Voices-nettverket).

Å snakke om det gir nesten alltid lettelse: hemmeligholdet er ofte tyngre å bære enn stemmene selv. Velg en du føler deg trygg på: en venn, et familiemedlem eller fastlegen din. Du trenger ikke fortelle alt på én gang; «jeg hører noen ganger ting andre ikke hører» er nok til å begynne med.

Det finnes ikke noe enkelt svar på det. Det finnes mange ulike forklaringer. For mange viser stemmene seg å henge sammen med det de har opplevd: tap, mobbing, vold eller en periode med sterkt stress. I tilnærmingen som vises i filmen, blir nettopp denne forbindelsen til livshendelser utforsket, for det en stemme sier, peker ofte på noe som ber om oppmerksomhet.

Nei. Genetisk disposisjon forklarer bare en del av historien, og vi vet heller ikke hvordan. Langt oftere henger det sammen med det noen har opplevd (tap, stress, en inngripende hendelse) enn med det noen har arvet. Disposisjon kan spille inn i følsomheten, men det er aldri hele svaret, og slett ingen grunn til å tro at noe er «ødelagt» i hjernen din.

Nei. Å høre stemmer er en erfaring, ikke en diagnose. Mange stemmehørere får aldri en psykiatrisk diagnose og lever helt vanlige liv. Om du trenger hjelp, avhenger av hvor mye du plages, ikke av en merkelapp. Det er nettopp det spørsmålet filmen stiller til psykiatrien.

Svært godt. I mange kulturer blir stemmer sett på som forfedre, ånder eller åndelige budbringere, ikke som sykdom, og den tolkningen trenger ikke stå i motsetning til tilnærmingen i filmen. Utgangspunktet er det samme: å lytte til hva stemmen betyr i personens liv og verden, i stedet for straks å medikalisere den betydningen bort. Der det er mulig, knytter vi an til hvordan noen selv allerede forstår erfaringen sin.

Nei. Aldri. Det er du som bestemmer: en stemme kan bli hørt uten å få være sjefen. Mange lærer seg å inngå avtaler med stemmene sine og å sette grenser. Sier en stemme at du skal skade deg selv eller andre? Det trenger du aldri å bære alene: ring Mental Helses hjelpetelefon 116 123, eller snakk med behandleren din eller fastlegen din allerede i dag.

Ja, det er selve hjertet i filmen. I tilnærmingen til psykiater Dirk Corstens (Talking With Voices) blir stemmen invitert med i samtalen. Det viser seg ofte at stemmer beskytter noe, og det de sier kan være meningsfullt. Du kan lære deg å gå i dialog med stemmene. En respektfull holdning er da et godt utgangspunkt.

Begge metodene hjelper mennesker å forholde seg annerledes til stemmene sine, men innfallsvinkelen er vesentlig forskjellig. I Avatar Therapy lærer du først og fremst å endre din egen holdning til stemmen, via en virtuell representasjon av den. I tilnærmingen fra filmen (Talking With Voices) går du i relasjon med selve stemmen: hvem er den, hva vil den, hva viser den til. Det er ikke et spørsmål om «bedre eller dårligere», men et viktig skille for ikke å blande dem sammen. Noen stemmehørere tiltales mer av det ene enn av det andre.

For de fleste slår det tilbake å kjempe mot stemmene: jo hardere du presser, desto hardere presser de tilbake. Erfaringen fra filmen og fra Hearing Voices-nettverket er at anerkjennelse (å lytte, sette grenser, forstå) demper kampen. Det er noe helt annet enn å adlyde. Samtidig kan det også være nødvendig å overhøre stemmene når de snakker svært mye.

Nettene er ofte de tyngste: du er sliten, alene og uten noe som avleder deg. Dette hjelper mange: jording («nevn 3 ting du ser, 2 du hører, 1 du kjenner»), rolig pust («inn på 4 tellinger, ut på 6»), musikk eller en stemme utenfra (en podkast, en lydbok). Lag en nattplan i et rolig øyeblikk, slik at du vet hva du gjør før det kommer så langt.

Det er en samtale mellom deg og behandleren din, det finnes ikke noe «må». Medisiner kan dempe stemmene og gi ro; for noen er det akkurat det som trengs, for andre har de ingen effekt og veier ikke opp for bivirkningene. Å lære seg å leve med stemmene og å ta medisiner utelukker ikke hverandre. Viktig: ikke slutt eller endre noe på egen hånd, nedtrapping er mulig, men med oppfølging.

Ja. Det finnes stemmehørere i alle yrker, også i helsevesenet selv. Stemmene kan gjøre noen perioder tunge, og noen ganger må du innrette livet etter dem, men å høre stemmer utelukker ikke et fullverdig liv. Menneskene i filmen er beviset.

Noen ganger gjør de det, ofte ikke helt, og det er et ærligere svar enn et løfte. Det som nesten alltid kan endre seg, er forholdet ditt til stemmene: fra fiender som styrer dagen din, til noe du kan leve med. Mange sier etterpå: stemmene er der fortsatt, men det er jeg som sitter ved rattet igjen.

Hos Mental Helse og i grupper for stemmehørere finner du mennesker som kjenner dette innenfra; å snakke med noen som selv har erfart det, er for mange det største steget fremover. Internasjonalt finnes Intervoice, organisasjonen som støtter det verdensomspennende nettverket av stemmehørere. Nederst på denne siden finner du organisasjonene per land.

Da finnes det hjelp akkurat nå, dag og natt. Tenker du på selvmord: ring Mental Helses hjelpetelefon 116 123, den er døgnåpen. Er det livstruende: ring 113 (ambulanse). Har du en behandler, har tjenesten et kriseteam. Du kan også kontakte legevakten. Lagre disse numrene i telefonen din.

Mindre enn du tror. Den beste første reaksjonen er: «takk for at du forteller meg det, jeg vil gjerne forstå.» Å fortelle at man hører stemmer krever enormt mot; det den andre trenger mest, er at du ikke går din vei og ikke får panikk. Å stille spørsmål er lov, å løse er ikke nødvendig.

Det forekommer oftere enn foreldre tror, og hos barn er det ikke nødvendigvis et tegn på noe alvorlig. Forskning på barn som hører stemmer viser at de fleste, akkurat som voksne, lærer seg å håndtere det på sin egen måte, særlig hvis de kan snakke åpent om det. Det viktige er at foreldre, skole og hjelpere ikke blir skremt med en gang, men spør: hva forteller stemmene, og hva betyr de for deg?

Du trenger ikke late som om du hører dem selv, vær ærlig. Men husk: for den som hører dem, er de virkelige, like virkelige som stemmen din er nå. Ta derfor erfaringen på alvor uten å diskutere den. «Jeg hører ham ikke, men jeg tror deg på at du hører ham» er en setning som åpner dører.

«Ikke overdriv», «det er bare innbilning», «bare tenk på noe annet», alt sammen velment, men alt sammen vegger. Også stille korrigeringer («det er jo ingen her») skaper ensomhet.

Nei. Å høre stemmer har mange røtter, og «skyld» er nesten aldri et meningsfullt ord. Men livshistorien (også familiehistorien) kan spille en rolle i hva stemmene sier. Hvis det er slik, er det ikke en anklage, men en invitasjon: det finnes noe å forstå, sammen.

Du kan bare støtte noen hvis du selv blir stående. Fortsett med det som er ditt, del bekymringene dine med andre (det finnes grupper for familie, se nederst på siden), og godta at du ikke kan løse dette. En pårørende som tar godt vare på seg selv, er mer verdt enn en som visker seg selv ut til han faller om.

Ja, ekte interesse er nesten alltid velkommen, så lenge den andre får bestemme hva som deles. Spørsmål som «hvor mange er de?», «når er de høyest?», «hva sier de om deg?» viser at du tar det på alvor. Du vil merke det: selve samtalen letter ofte på trykket.

Søk hjelp sammen når stemmene tar over hverdagen: ikke mer søvn, ikke mer mat, isolasjon, eller stemmer som gir ordre om å gjøre skade. Ved umiddelbar fare: ring 113 (ambulanse), eller kontakt kriseteamet via fastlegen eller legevakten. Er du i tvil? Fastlegen er alltid et godt første steg, også for deg som pårørende alene.

Open Dialogue er en finsk tilnærming der ikke én pasient behandles, men hele nettverket deltar: familie, venner og fagfolk rundt samme bord, med personen selv til stede, aldri om noen uten dem. Tankegangen passer sømløst til filmen. Stadig flere team jobber med likepersonsstøttet Open Dialogue (POD); spør psykisk helsevern i din region om det.

Vær så rolig du klarer, roen din smitter, og det gjør panikken din også. Ikke krangle med stemmene, unngå brå bevegelser, si hva du gjør («jeg går og henter litt vann»). Ved fare, ring 113 (ambulanse) eller kriseteamet. Og lag etterpå, i et rolig øyeblikk, en kriseplan sammen: hva hjelper, hva hjelper ikke, hvem ringer vi.

Du er ikke den eneste som bærer på dette, selv om det kan føles slik. Mental Helse har tilbud også for pårørende, og flere av organisasjonene nederst på denne siden har samtalegrupper og et lyttende øre for familie og venner. Der finner du organisasjonene per land.

Personen du er glad i, er der fortsatt, også på dager når stemmene er høye og kontakten er tynn. Perioder med avstand hører noen ganger med; vær tilgjengelig uten å presse. Mange reparerer faktisk relasjonene sine nettopp fordi det endelig går an å snakke om det. Det viser filmen også: det finnes en vei tilbake til hverandre.

Ja, å se den sammen er en trygg åpning for mange familier: du trenger ikke snakke om deg selv med en gang, du kan begynne med Tamira, René eller Brigitte. Ikke spør etterpå «har du det også sånn?», men «hva rørte deg?». Filmen går på kino og vises 13. september på nederlandsk TV (NPO 2), deretter på NPO Start.

Siden mars 2026 går filmen på kino, via distributøren Cinema Delicatessen. Søndag 13. september vises den hos VPRO på NPO 2 (nederlandsk TV, kl. 22.40), og deretter kan den ses på NPO Start (kun i Nederland). Mandag 14. september sender også VRT (Belgia) filmen. Utenfor Nederland og Belgia kan filmen leies verden over via Pijama Films.

Det er kanskje det vanskeligste. Tvang virker sjelden og skader tilliten; å forbli tilgjengelig virker langsomt, men det virker. Hold døren åpen («hvis du noen gang vil snakke, er jeg her»), ta godt vare på deg selv, og skaff deg egen støtte, det kan du gjøre uten den andre. Bare ved akutt fare for personen selv eller andre kan og må noen gripe inn: da ringer du 113 (ambulanse).

Begynn med å intervjue stemmene som seriøse samtalepartnere: hvem er de, siden når, hva vil de? I Talking With Voices (Corstens, Longden) inviterer behandleren (med klientens samtykke) stemmen til å snakke gjennom klienten, og utspør den med respekt. Filmen viser hvordan det ser ut i praksis. Ta en opplæring i det; holdningen betyr mer enn protokollen, men å veilede det godt krever øvelse.

Erfaringen fra tretti år med Hearing Voices-bevegelsen (og fra behandlingen i filmen) er det motsatte: anerkjennelse demper kampen, og dermed ofte nøden. Å ta stemmen på alvor er ikke det samme som å ta innholdet for sant; du anerkjenner erfaringen og undersøker betydningen. Frykten for at samtale «mater» psykosen, stammer fra en tid da ignorering var normen, og den normen har gjort mange mennesker ensomme.

Et strukturert intervju, utviklet av Marius Romme og Sandra Escher, for å kartlegge stemmene sammen med klienten: antall, identitet, triggere, historikk og forholdet til livsløpet. Det er ofte et første steg: fra diffus frykt til en fortelling med konturer. Opplæring tilbys gjennom det internasjonale Hearing Voices-nettverket, og intervjuet er tilgjengelig via Stichting Weerklank i Nederland.

Du kan begynne med samtalen. Du trenger ikke gi (eller la forskrive) medisiner med en gang. Medisiner kan noen ganger skape rom for samtalen; samtalen kan redusere avhengigheten av medisiner. Tilnærmingen i filmen ber deg ikke slutte å forskrive, men om ikke å la medisiner være hele svaret. Enhver endring av medisiner forblir selvsagt en felles beslutning med oppfølging.

Open Dialogue (Seikkula, Finland) organiserer behandlingen rundt nettverksmøter: klient, pårørende og fagfolk rundt samme bord, beslutninger tatt åpent og i klientens nærvær, kontinuitet med de samme behandlerne. Det krever en annen posisjon: fra eksperten som vet, til deltakeren som lytter og tør å dele usikkerheten sin. Peer-supported Open Dialogue (POD) vokser i flere land, med egne opplæringsløp.

En betydelig andel av stemmehørerne har inngripende erfaringer bak seg, og stemmene viser ofte til dem, noen ganger bokstavelig (stemmen til en overgriper), ofte symbolsk (en kritiker som lyder som et gammelt budskap). Spør om livshistorien slik du spør om stemmene: ikke «hva er galt med deg?», men «hva har du opplevd?». Det finnes mange forklaringer på å høre stemmer. Traumer er én av dem, en som ofte ble oversett.

Alt du allerede gjør: risikovurdering, kriseplan, eskalering der det trengs, denne tilnærmingen erstatter ikke sikkerhetsarbeidet. Men først: undersøk den befalende stemmen i stedet for straks å prøve å dempe den. Hvorfor krever den dette, hva skjer hvis klienten nekter, går det an å forhandle? Klienter som lærer å nekte uten panikk, løper på sikt ofte mindre risiko enn klienter som bare er redde.

Tidlig, strukturelt og i klientens nærvær, ikke som informanter i etterkant, men som deltakere. Pårørende bærer ofte på år med uuttalt frykt og skyldfølelse; selve den felles samtalen avlaster begge sider. Open Dialogue tilbyr den mest utviklede formen, men selv ett enkelt nettverksmøte endrer som regel tonen.

Gjennom det internasjonale Intervoice-nettverket (opplæring i Maastricht-intervjuet og i å arbeide med stemmer), og gjennom programmene i Peer-supported Open Dialogue. Les deg opp via arbeidet til Romme & Escher, Dirk Corstens og Eleanor Longden. Og se filmen, sammen med teamet ditt.

Kunnskapsgrunnlaget vokser: det finnes forskning på Talking With Voices, på Hearing Voices-grupper og på Open Dialogue, med oppløftende resultater for arbeidsallianse, selvbestemmelse og redusert lidelsestrykk, ved siden av tiår med praksisbasert kunnskap fra bevegelsen selv. Det ærlige svaret: forskningsfeltet er yngre og mindre enn medikamentforskningen, og nettopp derfor er det relevant å følge det og bidra til det.

Å begynne i det små virker bedre enn et policynotat: én kasus, ett nettverksmøte, én teamvisning av filmen med samtale etterpå. Finn kollegene som allerede er nysgjerrige, involver en erfaringskonsulent (det har etter hvert hver organisasjon), og la resultatene føre argumentet. Kultur endres samtale for samtale, ikke notat for notat.

Ja, filmen egner seg svært godt til psykoedukasjon, fagdager og undervisning: den viser det en lærebok ikke kan, nemlig hvordan samtalen med stemmer faktisk ser ut. For visninger og undervisningslisenser: kontakt distributøren Cinema Delicatessen. For klienter og pårørende kan det å se den sammen være en åpning som fremskynder måneder med samtaler.

Ta ønsket på alvor som informasjon: håp er vekket og selvbestemmelse er berørt, det er en gevinst, ikke en trussel. Utforsk det sammen: hva håper klienten skal bli mulig uten medisiner? Er nedtrapping forsvarlig, gjør det trinnvis og med oppfølging; er det (ennå) ikke forsvarlig, forklar ærlig hvorfor og hold samtalen åpen. Filmen argumenterer for å lytte, for dialog. Det gjelder også her.

«Godt at du betror meg det. Jeg vet lite om å høre stemmer, men jeg synes det er veldig interessant. Kan du fortelle meg mer om det?» Det gjør ikke noe at du har lite erfaring med det; vær åpen om det. Å høre stemmer er en menneskelig egenskap. Vis at du er nysgjerrig på hvilken betydning dette kan ha for pasienten din. Du kan lære noe nytt, herlig, ikke sant?

Slett ikke. Stemmehørere trenger først og fremst et lyttende øre. Til det kan du bruke Maastricht-intervjuet, som kan lastes ned via stichtingweerklank.nl/het-maastrichts-interview. Med det kartlegger du erfaringen og oppdager underveis hvilken betydning den har for pasienten din. Selvsagt kan en psykiater til syvende og sist likevel være til hjelp.

Nei. Medisiner kan etter hvert være til hjelp en periode, men støtte gjennom å utforske sammen hva erfaringen betyr for den personen, er den viktigste starten på hjelp til stemmehørere. Gi dem nyttig informasjon som gir håp, for eksempel:

Videoer:
Eleanor Longden: The voices in my head (TED)
Dokumentar om å høre stemmer (Culture Unplugged)
Ouvidores de Vozes / Hearing Voices (Canal Futura)
Beyond Possible (dokumentar)
Relating to Voices using Compassion Focused Therapy (Charlie Heriot-Maitland)
Compassion for voices: science and application
Engaging with Voices, videoserie (Open Minded)

Bøker:
Robin Timmers: Leren omgaan met stemmen horen (gratis PDF)
Romme, Escher & Corstens: Stemmen horen begrijpelijk maken (Boom, 2020)

Nettsteder:
levenmetstemmen.nl · omgaanmetstemmenhoren.nl · intervoiceonline.org · stichtingweerklank.nl · dirkcorstens.com · understandingvoices.com
Nederlandske støttepunkter for stemmehørere (Nijmegen, Utrecht, Haag, Leiden, Enschede, Koudekerke): stichtingweerklank.nl

Det er viktig at mennesker kan velge. Samtalebehandlinger ved det å høre stemmer kan måle seg med medikamentelle behandlinger når det gjelder effektivitet, ifølge Tony Morrison, professor i psykologi i Manchester, som har forsket mye på samtalebehandling av psykose. Medisiner kan være til hjelp, for eksempel midlertidig for å kunne sove eller bli mindre engstelig. Men legg vekten på å selv lære seg å håndtere stemmene.

Det finnes flere rimelig effektive samtalebehandlinger. Nylig avsluttet vi en stor studie av Talking With Voices; der viste behandlingen seg å være signifikant bedre enn kontrollgruppen når det gjelder personlig bedring og noen mål knyttet til det å høre stemmer (resultatene er ennå ikke publisert). I filmen demonstreres samtalemetodikken i Talking With Voices. I tillegg finnes Relating Therapy og Avatar Therapy, rettet mot å bli sterkere overfor stemmene; kognitiv terapi, der du velger hva du vil endre ved erfaringen din; og medfølelsesfokusert terapi, der du først og fremst lærer å ha medfølelse og å regulere de kroppslige reaksjonene dine. Også her er valgfrihet viktig, og ikke alt vil tiltale stemmehøreren.

Er du interessert som behandler, så les mer om temaet og velg en metodikk som passer deg. Jobber du i en organisasjon, er det lurt å fordype deg i temaet sammen med en eller to kolleger og styrke den felles erfaringen deres ved å lære sammen og ha kollegaveiledning. Sørg for kontinuitet.

Absolutt! Mange stemmehørere opplever stor støtte i selvhjelpsgrupper, uansett hvilken diagnose eller klassifisering de har. Støtt opp om dette, kanskje ved å bli med en gang. Det normaliserer enormt.